Fløyten og Stockhausen

89771376_1282838872104175_32788716511685

Aslak Bjørge Hermstad (f. 1995) – Velkomst I (2019) 21’50’’

Velkomst I spilles allerede idet publikum ankommer konsertstedet. Aller helst burde dette være i en foajé som er adskilt selve konsertrommet. Dette vil ikke være fysisk mulig på alle konsertstedene, men da vil andre løsninger som kan “emulere” følelsen av å være i et 'venterom' benyttes (som belysning, salg av mat og drikke og måten folk sitter på) benyttes. 

 

Til å begynne med hører vi bare små lyder repetert så raskt at de blir noe annet enn seg selv, men sakte men sikkert kommer hverdagslyder av ulike slag til syne. Sjøskvulp, motorlyder, skogslyder og regn kan høres, men samtidig kan publikums egen fantasi spille inn. Som i en lydbasert 'Rorsach test' kan lytterens egne opplevelser spille inn – og folk hører lyder fra deres egen hverdag uansett om de er der eller ikke. Musikken er spasialisert, først og fremst for å hjelpe publikum inn i en introspektiv og mediterende lyttemodus.

Fløyten og Stockhausen startet som mitt masterprosjekt. Jeg ønsket å ta et dypdykk i Karlheinz Stockhausens sceniske og teatralske verker på fløyte. Det som gjorde musikken så interessant for meg var at den involverer mye mer enn lyd: Bevegelse, kostyme, konserten som rituale – ja, musikken må fremføres på konsert, og du må være der for å oppleve det. Med Stockhausens musikk fikk prosjektet et magisk og surrealistisk potensiale, og det hele blir “en happening”. 

 

Jeg bestilte elektronisk “velkomstmusikk” av komponisten Aslak Bjørge Hermstad (hjemmeside) som kunne bidra til at konserten skulle bindes sammen – selv når programmet krever flere pauser for kostyme- og sminkeskift. Musikken – som totalt varer 54 minutter (men er delt opp i fire porsjoner) – ble skrevet i løpet av 2019 – først for stereo avspilling, og senere spasialisert avspilling. Musikken er bakgrunnsmusikk, muzak eller meditasjonsklang, et teppe som gir rom for refleksjon over hva du har hørt og hva du skal høre. Han hentet mye inspirasjon fra Stockhausens “Gruss og Abschied”, i tillegg til Michel Chions “Guide to sound objects” om Pierre Schaeffers tenking. Aslak Bjørge Hermstad har bachelor i komposisjon fra Griegakademiet, og har 2018-2019 vært med i mentorprogrammet Borealis Ung Komponist. Han har stått på programmet på Avgardes konsertforestilling Omlyd, på konsert med Klaus Langs komposisjonsstudenter i Graz og skal i mars fremføres på Borealis i Bergen. Han har produksjonserfaring fra Ung Nordisk Musikk, Avgarde og Borealis. 

 

Konsertforestillingen handler på mange måter om lytting, og alle sansene som er involvert i å lytte. Jeg som utøver komuniserer ikke bare musikken gjennom selve lyden som produseres, men også gjennom kostymene jeg selv har sydd (etter komponistens anvisninger), og gjennom  kroppspråk, mimikk, koreografien som er utviklet etter Stockhausens ansvisninger og verkenes fremføringshistorikk. Konserten syes sammen av Hermstads velkomstmusikk, som sikrer forestillingens integritet på tross av kostymeskift.
 

Konsertens program er som følger:


 


 



 

Karlheinz Stockhausen (1928 - 2007) – Xi (1986) 6’30’’

Xi er en opplevelse. En tilstand. Lydligjøringen av det aller innerste. Notematerialet er hentet fra Eva-formelen fra Licht og i Xi er noen få takter strukket ut til de varer i flere minutter. Det blir med ett vanskelig å finne noe konkret holdepunkt. Musikken bølger og bukter seg fra hovednote til hovednote så langsomt at man mister grepet om melodien, og om tid og sted. Stockhausen skriver i partituret til Xi at stykket skal fremføres stående, og utenat. Og kun med de bevegelser som er nødvendig for å understreke de musikalske begivenhetene.

 

I begynnelsen kan man nyte de glidende lydene, og lytt gjerne etter de små plutselige "blomstene" Stockhausen la inn. Korte, små, melodiske motiver som blomstrer opp fra de evige glissandoene. Selv sa han at det var "en blomst til kvinnen". I stykkets midtdel åpenbarer de to delene seg for oss. Melodien på en side, glissandoene på en annen. Det hele blir en dialog mellom det konkrete og det udefinerbare. Dette utvikler seg til vi mot slutten sitter igjen med kontrasten mellom støy og tone. Lys og skygge.

49235174462_ff5f347fde_o_edited.jpg

Aslak Bjørge Hermstad – Velkomst II (2019) 11’47’’

I denne porsjonen beveger konserten seg fra foajeen til selve konsertsalen. I tillegg sakkes tiden ned, og vi lyder som vanligvis tar kort tid begynner å vare lenge. Nye konstellasjoner oppstår, og publikum finner nye objekter å feste oppmerksomheten på. Lyder fra konserten selv begynner å opptre, og terskelen mellom dagligliv og konsert krysses. I slutten dukker det opp noe som minner om lyder fra musikerens egen kropp, i form av hjertebank, pusting og snakking. 

Karlheinz Stockhausen – Flautina (1989) 6’30’’

Flautina er den godartede fløyteånden i menneskeskikkelse som har kommet for å fortrylle publikum. Hurtig som en vind skifter hun karakter etter som hun finner det best. Hun er godt utstyrt med fløyter i alle størrelser, og har publikum i sin hule hånd. Flautina tar også utgangspunkt i Eva-formelen, men der Xi er langstrakt og innesluttet er Flautina skiftende og utadvendt. Flautina vil ingenting annet enn å glede, overraske, more, fornøye. Det er et stykke fylt med gode følelser og humor, og fløytistisk virtuositet.

Aslak Bjørge Hermstad – Velkomst III 10’45’’

Musikerens hjerte slår, saktere og saktere, mens mystiske tepper legger seg over rommet. Musikken oppleves kanskje som skummel? I programbladet oppfordres publikum til å tenke over deres egne reaksjoner på musikken de har hørt i løpet av konserten. I slutten kan man ense en tekst som leses opp, 

Karlheinz Stockhausen – Ypsilon (1989) 6’30’’

Ypsilon er den vakre danserinnen som lar seg oppsluke av musikken. Igjen er Eva-formelen tatt i bruk, men nå innenfor et intervall så lite som en liten ters. Stykket bygger på en mikrotonal skala med 16 toner, og det er utøveren selv som må skape den skalaen som best fungerer på sitt instrument.

 

Ypsilon ble til etter at Stockhausen hadde observert klarinettisten Suzanne Stephens alene på et dansegulv når de var ute på reise. Hennes dansemetode fascinerte han, med små rystelser i skuldre, nakke og overkropp. Han skrev Ypsilon til henne, men det ble urfremført på fløyte av Kathinka Pasveer. Stykket kan spilles på et hvilket som helst melodiinstrument som har mikrotonale muligheter.

 

Kostymet består av et magedanserinspirert antrekk, påsydd flere hundretalls små, indiske bjeller. Disse skaper et klanglig bakteppe gjennom hele verket, men får virkelig komme til sin rett i de rytmiske og perkussive delene hvor danseren får utfolde seg på scenen.

Aslak Bjørge Hermstad – Velkomst IV (2019) 11’

Lyder møtes, og de skiller lag. Vi kan høre tekst, men så sakte at objekter som oppstår og forsvinner danner nye objekter. Vi er nå kommet helt til abstraksjonen, til den fremmede, elektroniske lyden, og til konserten.

Karlheinz Stockhausen - Zungenspitzentanz (1983) 9’

Tungespissdansen er en del av Lucifers dans fra operaen Lørdag i Lichtsyklusen. Den baserer seg på Lucifer-formelen, men tar også i bruk elementer fra de to andre formlene.

 

I Lucifers dans har publikum forran seg et enormt, vertikalt orkester, som er plassert i form av et ansikt. Gjennom dansen kommer de ulike ansiktsdelene til live i form av gruppesoloer fra de musikerne som befinner seg i den delen av ansiktet det gjelder.

 

I Tungespissdansen åpner Lucifers munn seg, og en svart katt kommer til syne. Dette er katten Kathinka som i operaen har rollen å føre sjeler mellom de levende og døde. Tungespissdansen er i operaen et slags tilbakeblikk på Kathinkas Sang, en halvtimes lang fløyte-arie hvor Kathinka lærer de ulike sansene det de trenger å kunne for å krysse over til det hinsidige.

 

Tungespissdansen starter med en inngang. Katten beveger seg over scenen, og sirkler seg gjennom både tid og rom. For hver nye musikalske del snus dreieretningen. Vel fremme på scenen begynner selve dansen. Piccoloen blir til viseren på en urskive, og når den når slaget tolv er det som om den for et øyeblikk frigjøres i form av en kadens. Med frie, hekseaktige gester roper den ut sin hilsen til publikum: SALVE SATANELLI (Vær hilset, djevelyngel).

 

Så er det som om noe dukker frem fra ingenting. Kanskje kan katten se flere dimensjoner enn vi som mennesker? Noe eller noen skremmer katten, og langsomt trekker den seg unna. Nølende, ikke helt sikker på hva den skal gjøre. Musikalt speiler utgangen inngangen, i både tid og rom.