Å mestre improvisasjonskunsten (eller: å spille det jeg vil når jeg vil det)


I denne posten vil jeg skrive om hva improvisasjon er for meg, og hvorfor jeg synes det er viktig å mestre. Hvordan jeg startet med det, og hvordan jeg planlegger å fortsette med det. Jeg vil anbefale å lese posten som heter "starten på et eventyr" før denne dersom du ønsker hele min historie, for der skriver jeg en god del om hvordan forholdet mitt til musikk har endret seg de siste årene, og det har hatt mye å si for mitt ønske om å bli komfortabel i spontane konsertsituasjoner.


Jazz var lenge et irritasjonsmoment for meg. Tullemusikk. Musikk hvor musikerne bare finner på underveis. Ingen komponist, ingen ting. Jeg syntes ofte det var slitsomt å høre på. Det var aldri noen holdepunkter for meg. Jeg var vant til enkel popmusikk og romantiske eller klassisistiske temabehandlinger.


Så veien min til improvisasjonen og gleden over den har vært lenger enn strengt tatt nødvendig. Sånn går det når man som veslevoksen 12-åring gjør seg opp en rekke meninger, og niholder på dem til man treffer veggen ti år senere.


Det hele startet faktisk med samtidsmusikken. De som kjenner meg i dag kjenner meg nok først og fremst som en samtidsmusiker og eksperimentell fløytist, og selv om jeg helst ikke vil knyttes til noen sjanger på den måten så er det vel her jeg har mitt forte. Hvor fascinasjonen for lydkunsten og det eksperimentelle oppstod er ikke akkurat noe mysterium. Jeg vet at det startet med en introduksjon av Arnold Schönberg i Musikkhistorie-timene på Langhaugen Videregående skole. Når vi fikk høre et utdrag av "Pierrot Lunaire" ble jeg helt satt ut. Frem til da hadde jeg avvist alt som kunne kalles "pling-plong" eller samtidsmusikk eller hva du nå ønsker å kalle det, men "Pierrot" var noe helt nytt. Noe jeg aldri hadde hørt maken til. Snakkesyngingen, den spesielle besetningen, den surrealistiske teksten, alt talte til meg på en måte som musikk aldri hadde talt til meg før.


Det var altså begynnelsen. Herfra utviklet det seg sakte men sikkert, via solorepertoar for fløyte som benytter seg av nye teknikker, en plass i Norges UMOJA-ensemble et år, hvor jeg fikk reise til Mozambique med en liten gjeng utvalgte musikere og dansere og virkelig få pushet meg utenfor komfortsonen hva gjelder improvisasjon, besøk på fløytefestivalene på Toneheim hvor jazzfløytister og eksperimentelle fløytister holder konserter og foredrag som fascinerer meg og til slutt en praktikantplass hos Borealis - en festival for eksperimentell musikk og lydkunst. Jeg oppdaget at nymusikk-scenen er en inkluderende lekeplass hvor de aller fleste er åpen og fremtidsrettet. Et forum hvor man kan vise frem sine idéer, sin utforsking og sine innerste følelser uten å måtte passe inn i en etablert norm. Selvfølgelig finnes det standarder, rammer og skoler her også, men samtidig er det en frihet som jeg ikke har opplevd andre steder.


Jeg trives med å gjøre rare ting. Annerledes ting. Jeg synes det er morsomt å overraske både meg selv og publikum og jeg ønsker å lære noe nytt hele tiden. Kanskje var det det som til slutt gjorde det vanskelig for meg å studere klassisk fløyte, med lærere som ikke hadde utpreget erfaring innenfor samtidskunst. Det var ikke mulig for meg å komme med egne idéer. I hvert fall ikke i den grad jeg selv trengte det. Det forventes at du spiller på samme måte som alle andre og ikke er for kreativ. Det er for mange normer, for mange regler, for mange som spiller de samme stykkene. Det var ikke noe for meg. Tenk at jeg måtte studere musikk i 7 år før det gikk opp for meg. Jeg synes fremdeles det kan være morsomt å spille litt Mozart eller Beethoven, eller kanskje til og med en romantisk operafantasi, men ikke hele tiden. Det er ikke der jeg kan komme med noe nytt. Det er så mange andre som gjør de tingene så utrolig bra, og jeg lytter heller til dem enn å nødvendigvis spille det selv.


De holdningene har jeg etter hvert adaptert til å gjelde jazzmusikk og annen improvisert musikk også, men her kjenner jeg mer og mer nå på et ønske om å kunne komme med noe selv. Bli så komfortabel med harmonibasert improvisasjon at jeg kan stille opp dersom det trengs. At jeg tør å bare spille, fordi jeg kan spille det jeg ser for meg. Ha en så god kontakt mellom mine innerste fantasier og instrumentet mitt at de to kanskje etter hvert kan bidra til å forsterke hverandre. Jeg har tatt kurs i improvisasjon før, gjennom studiene, men aldri følt at jeg mestrer det. Jeg kunne alltids slå til med en halveis god improvisasjonsrunde i en låt i forbindelse med en bandinnspilling eller noe, men det ville ikke vært noe jeg hadde kontroll over. Stort sett skalaer og innlærte mønstre. Ingen kontakt mellom det jeg tenkte at jeg ville spille og det som kom ut. Når det gjelder fri-improvisasjon kan jeg kjøre på alt du ønsker, men igjen, det er veldig tilfeldig hva som kommer. Jeg føler jeg mangler den kontrollen over musikken, instrumentet og lydene som de fleste dyktige jazzmusikere ser ut til å ha. Når masterprosjektet mitt nærmet seg slutten bestemte jeg meg derfor for at neste store prosjekt skulle bli å mestre improvisasjonskunsten. Eller. Hva er å mestre? Jeg ønsker å føle meg komfortabel med det. Jeg ønsker å lære meg det til den grad at jeg trives med å improvisere foran, og sammen med, andre. Så nå jobber jeg med det. Hver dag. Jeg har kjøpt meg et kurs på www.improviseforreal.com, og er så langt veldig fornøyd med det. I hovedsak består kurset i å prøve seg frem. Lytte til seg selv og ta den tiden man trenger. Det er ingen faste leksjoner, ingen etyder eller klare fremgangsmåter. Det består utelukkende av øvelser, og man går videre når man selv føler for det. Jeg oppfatter alle øvelsene som veldig lekebasert. Man gjør det man har lyst til når man har lyst til det, og uansett hva man gjør så er det positivt. Nå gjør jeg ting som jeg aldri gjorde før. Jeg kan sette meg ned og faktisk bare lytte gjennom et album, uten å ha noen annen intensjon enn bare å lytte på noen andre sin musikk. Jeg kan sitte med pianoet i timevis om dagen og akkompagnere meg selv mens jeg improviserer frem en liten sang. Jeg leker med musikken. Utforsker den. Oppdager nye elementer i mitt eget spill som jeg kanskje ikke visste om før. For eksempel så har jeg nå innsett at jeg er mye mer melankolsk enn jeg først trodde. Mine morgenimprovisasjoner på fløyten ender alltid opp med å bli en eller annen slags elegisk sørgesang. Spiller ingen rolle om jeg er i en moll- eller durtoneart. Så nå prøver jeg å bruke musikken til å endre stemningen. Jeg morer meg med å tvinge meg selv til å spille mer rytmiske og livlige improvisasjoner. Jeg lytter mye mer til meg selv når jeg spiller og synger, og det har ført til kjemperesultater på fløytespillet mitt. Det er langt mer avslappet og kontrollert, og også når jeg spiller ting som andre har skrevet har jeg overskudd til å lytte til meg selv med et lekent øre, heller enn et kritisk et. Så under Hytte til Hytte kommer jeg til å gjøre en del improvisasjoner. Jeg er spent på å se hvordan jeg har utviklet meg frem til da. Hvilke nye idéer jeg har fått og hvor jeg henter inspirasjon fra. Jeg lurer på om jeg fremdeles kommer til å ha en forkjærlighet for melankolske elgier Hva med deg? Hva er dine tanker rundt improviasjon? Hva er dine tanker rundt musikk generelt? Har du noen sjanger du føler at du hører mer til enn andre? Tenker du noen sinne over hvorfor? - Frida

10 visninger0 kommentarer