Gi litt mer faen.


Jeg gikk på tur forleden dag. Jeg bestemte meg for å gå inn til Oslo en søndag. Jeg trengte noe på apoteket.


Så i stedet for å gå den lille halvtimen det tar å komme meg til Sandvika, så bestemte jeg meg for at jeg heller går til Oslo. For apoteket på Jernbanetorget er det eneste søndagsåpne apoteket jeg har vært på så lenge jeg har bodd på Østlandet. Det føltes av en eller annen grunn tryggere å gå dit.


Det er ikke uhyrlig langt fra Blommenholm til Oslo. I følge Google maps burde turen kunne utføres på under 3 timer, men jeg hadde bestemt meg for at jeg måtte gå lenge denne dagen. Jeg er nødt til å bli vant til å være på bena i 7-8 timer om gangen før turen i sommer. Jeg tok derfor noen rutevalg som forlenget turen til omtrent det dobbelte.


For det første ønsket jeg å teste ut kyststien som går langs indre Oslofjord. I mitt hode gikk den hele veien til Oslo, rundt Fornebu og Bygdøy. Jeg tenkte det ville bli en god tur som ikke krevde for mye asfalt-stamping.


For det andre... Jeg innser nå at det ikke var noe for det andre. Så vi holder oss til det første.


I sekken hadde jeg te. To dobbeldekkere med brie og tomat. Vann. Eple. Sitteunderlag. En ganske mye lettere sekk enn det jeg vil ha i sommer.


Så jeg setter av gårde. Været er perfekt. Hadde såklart sjekket værmeldingen. Hadde på forhånd bestemt meg for å gå uansett vær (med unntak av orkan eller snøstorm, da, men det forstod du sikkert). Været var perfekt.


Sa jeg det?


Det var vårlig stemning. Sola tittet frem bak skyene. Søndag morgen. Ingen mennesker.


Perfekt.


Jeg sa det, ja.


Kyststien var herlig. Det var så godt å gå langs sjøen. Jeg liker sjøen. Lukta av den. På slike dager minnes jeg alltid min tid som jolleseiler med savn. Det blir nok rart å være borte fra sjøen så lenge i sommer.



Jeg er engstelig som person. Jeg liker ikke å bryte regler. Hvis jeg ser et skilt med adgang forbudt, eller privat vei eller noe slikt så blir jeg ekstremt ukomfortabel, og vanligvis ville jeg snudd. Det gjelder også når jeg går på ukjente stier og jeg ikke kan se om de går videre eller om det jeg gikk på var en blindvei. Av og til går jeg ikke en gang og sjekker. Jeg bare snur og sier "vel, det var det". Går hjem igjen med halen mellom beina, flau dersom jeg går forbi de samme personene på tilbakeveien som jeg gikk forbi i sted.


Men denne dagen var ting litt annerledes. Jeg følte meg uovervinnelig. Jeg gikk på umerka stier.


For en superhelt!


Jeg sa at jeg trodde kyststien gikk langs hele Oslofjorden?


Jeg tok feil.


Den stoppa rett forbi Høvik. Ved Strand. Nå skulle jeg plutselig navigere meg gjennom ukjente nabolag.


Jeg har forresten elendig retningssans. Og jeg hater å ta feil. Og jeg hater å gå meg vill og ikke vite hvor jeg er.


Også er jeg usedvanlig menneskesky. Så å spørre om veien er som oftest et litt for stort steg for meg. Et lite steg for menneskeheten. Et gigantisk steg for meg.


Jeg innser at jeg blir nødt til å øve meg på å spontankonsertere før sommerferien. Bare for å bli litt mindre menneskesky.


Så mye øvelse. Så lite tid.


Jeg gikk frem og tilbake i et ukjent nabolag, og må ha sett ut som en retningsforvirra due der jeg med fortvilelse i blikket lette etter noe som helst som kunne minne om et kjennetegn. Du aner ikke hvordan hjernen min jobber i situasjoner som denne. Jeg prøvde å huske om sola står opp i øst eller vest. Og om jeg kan regne meg frem til hvor den kan være på himmelen nå. Jeg må se for meg norgeskartet i hodet for å finne ut hvilken generell retning jeg skal i, og jeg prøvde å lukte havet eller gå etter lyden av måsene.


Google maps, sa du?


Joda. Men ikke før jeg var gått meg fullstendig vill. Man må jo forsøke. Jeg er jo en superhelt.


Jeg klarte til slutt å stampe meg til Fornebu. Da hadde jeg vel vært ute i et par timer. Siste halve timen med nesa i mobilskjermen.


Jeg droppet å gå rundt Fornebu. Gikk tvers over og tenkte at jeg heller tar meg en god rundtur på Bygdøy. Der har jeg aldri vært før, men vet at det er et populært turmål.


Ja, jeg sa at jeg er menneskesky, sant?


For å si det sånn. Bygdøy var ikke noe for meg. I hvert fall ikke på en godværssøndag i påskeferien midt i Korona-lockdown.


Du kan sikkert se for deg hvordan det var. Ikke la mine manglende evner til å beskrive irriterende situasjoner farge den fantasifulle versjonen du har skapt deg allerede.


Køgåing. Og unger. Og gamle mennesker. Og mer køgåing.


Hva gjør et menneske som er redd for å gjøre feil når man er på en tursti på Bygdøy og kjenner to fysiske behov presse på? Noe må inn i kroppen. Men først av alt må noe ut.


Altså. Jeg har ikke noe problem med å hverken spise eller tisse i naturen. Det er ikke det.


Jeg bare blir så fascinert over meg selv. Hver gang noe slikt oppstår. Hvordan tankene mine snor seg rundt problemet som en ballettdanser over smørøyet. Eller ett eller annet sånn.


For det første det faktum at jeg utsetter det så lenge jeg kan. Det kan jeg jo ikke gjøre i sommer. Jeg kan ikke vente med å ta på meg varme klær hvis det er kaldt. Kle av meg hvis det er varmt. Kan ikke tenke at tissatrengtheten går over eller at sulten er imaginær.


Så er det det, da. Når jeg endelig får tasset meg ut i skauen for å gjøre mitt fornødne så blir jeg gående og se etter det perfekte stedet. Det perfekte stedet for å tisse... Jeg er sikker på at en eller annen gang i nær fremtid kommer jeg til å bruke så lang tid på å finne det perfekte stedet at jeg ikke vil ha bruk for det når jeg finner det, for det er for sent.


Men jeg fikk tisset. Jeg lover. Det gikk bra. Jeg tok meg sammen.


Men så var det å finne et sted å spise. Man vil jo ha utsikt, ikke sant? Også vil man ikke treffe på folk. Man vil sitte alene. Derfor må man for all del unngå alle stier. Og dyretråkk. Ja, også er det jo hyggelig å lene seg mot et tre. Men der er det ofte maur og småkryp. Så kanskje ikke et hvilket som helst tre. Ja, også er det jo fint om man finner en stein eller noe å sitte på så bena er under en.


Jeg tok meg i det etter ca 10 minutter med leting etter det perfekte stedet. Da var jeg så sulten at jeg holdt på å forgå. Jeg måtte bare le av meg selv. Satte meg rett ned der jeg var og fant frem nistepakken. For en lettelse. Jeg ble stolt. Aldri før har jeg nytt utsikten til et skranglete buskass på den måten. Jeg hadde sett hva jeg drev med og stoppet med det. Det er de små tingene. De små skrittene. Etter hvert blir det forhåpentligvis en vane. Noe jeg bare gjør fordi jeg må det. Ikke noe som må være perfekt og nydelig og vakkert og instaworthy.


Det var egentlig det jeg hadde på hjertet denne gangen. Jeg kom meg til Oslo. Siste 15 minuttene med trasking i sentrum ga jeg opp å være tilstede i øyeblikket. Jeg tok på meg headset og hørte på podcast. Jeg orket ikke mer folk, tett i tett av folk. Jeg håper det blir annerledes i sommer. Det må det jo bli. Jeg skal ikke gå fra tettsted til storby. Jeg skal gå fra fjellhytte til fjellhytte.


Men jeg trenger å øve mer på å gå.


Ja. Også skal jeg øve meg mye på å gi litt mer faen. Det var forresten en fløytelærer som ba meg om det en gang. Rart hvordan slike ting gjelder for så mange ulike punkter i livet.


Hva øver du deg på?


- Frida







23 visninger0 kommentarer