Hytte til Hytte 2020 - 1.2: musikalske forberedelser
Musiker.
Kunstner.
Fløytist.
Jeg har lenge prøvd å definere meg selv og mitt virke. Hvem er jeg egenlig? Sannheten er vel at jeg er en utøvende kunstner som de siste årene har slitt med en enorm prestasjonsangst når det kommer til instrumentet.
Det er rart. Å studere en mastergrad i noe du har så angst for å gjøre at selv foran venner og familie kan du slite med å holde skjelvingen og tårene tilbake.
Det er rart. Å få angst for den ene tingen du alltid har ønsket å gjøre.
Det er rart å ikke ane hvorfor.
Det er rart å likevel tenke at det er dette du vil. Det er dette du ønsker å bruke livet ditt til. Det er her du kan gjøre en forskjell.
Når jeg nærmet meg slutten av mastergraden innså jeg at noe måtte gjøres. Jeg hadde allerede forsøkt å slutte og spille fløyte. Det gikk ikke. Jeg klarte ikke å ikke spille. Så da måtte jeg finne ut av hvordan jeg kunne reparere dette nokså usunne forholdet jeg gjennom årene hadde opparbeidet mellom meg selv og musikken. Jeg kunne ikke stå der med en mastergrad i utøvende musikk og så ikke tørre å utøve musikken. Jeg burde tross alt kunne holde et profesjonelt nivå på instrumentet, og følte vel på et vis at jeg skylder faktisk samfunnet å utøve musikken min. Jeg trengte å komme meg ut der. Spille for folk. Bare gjøre det, uten å rekke og tenke noe særlig over det. Jeg trengte et prosjekt. Mitt helt egne prosjekt der jeg satte alle perimeterne selv, slik det passet meg. Det skulle være lavrisiko, borte fra alt som heter institusjoner, konsertsaler, klassiske konserttradisjoner og konstruktiv kritikk.
Jeg trengte noe som kjentes ufarlig, men som likevel ville utfordre meg på mange personlige områder, bare ikke de musikalske.
Det var starten på Hytte til Hytte 2020. Fra dette nokså abstrakte utgangspunktet ble til slutt en omfattende turnéplan satt sammen, og alt skulle skje til fots. Søknader ble sendt ut, forespørsler om samarbeid, prøveturer ble gått i nærområdet. Du kan lese mer om de fysiske forberedelsene i "Hytte til Hytte 2020 - 1.1".
I denne posten vil jeg derimot snakke om de musikalske forberedelsene til turen. For hva var egentlig planen?
Jo.
Den originale planen var å fungere sommeren gjennom som omreisende spelekvinne. Gå hvorenn jeg selv lystet og spille for mat og overnatting på de hyttene jeg ankom underveis. Jeg ønsket å stille meg til disposisjon. Frem til da hadde akkurat det vært vanskelig for meg. Det å bare ta opp fløyta og spille. Det å bare la tonene trille av hjertens lyst. Det å spille for å glede, ikke for å imponere.
Jeg har tidligere skrevet en god del om hvordan jeg har de siste årene jobbet med å snu min holdning til musikken og instrumentet fra konkurranse til kunst. Også dette prosjektet handlet mye om det.
Jeg tok inspirasjon fra Youtuberen og oppfinneren Simone Giertz, som har en TED-talk om hvordan hun lever av å lage ubrukelige roboter: ved å gjøre noe veldig få har gjort før meg (selv vet jeg bare om Fannaråken Blåsekvintett) så var det ingen konkurranse å snakke om. Ingen å måle seg med. Ingen ante vel hvordan dette kom til å gå. Dermed var hele “konkurranseelementet” fjernet og jeg kunne bare fokusere på meg selv og musikken. Se Simones TED-talk her.
Så hvordan forbereder man seg til minimum 15 spontankonserter i Jotunheimen? Vel. Det var en del problemområder jeg ønsket å ta tak i.
1: Jeg måtte ha nok repertoar. Og jeg måtte kunne det utenat.
Litt av hovedpoenget var at jeg når som helst skulle kunne ta frem fløyten og spille. Ja, dersom noen stoppet meg på toppen av et eller annet fjell så skulle jeg kunne bare dra frem instrumentet og glede med litt musikk dersom det var ønsket. Altså: ikke noe roting med å finne rette noter, eller dra opp notestativ. Jeg ville at musikken min skulle komme innenfra.
2: Jeg måtte øve meg på å spille ute.
Jeg regnet med at en del av spillingen i sommer ville foregå utendørs. Og det har jeg aldri likt å gjøre. Personlig synes jeg fløyta blir irriterende og skjærende ute, hvis man ikke har noe som kan skape noen form for gjenklang.
3: Jeg ville bli tryggere på tonal improvisasjon, gjerne med harmoniske forløp.
Jeg har alltid likt å improvisere. Men gehøret mitt er ikke spesielt bra når det kommer til akkordrekker, så improvisasjonene mine har gjerne vært atonale og frie. Jeg har dessuten ganske dårlig utviklet melodisk hukommelse. Dette prosjektet ga meg en gylden anledning til å begynne å ta ordentlig tak i disse tingene, og forhåpentlig kunne det bli starten på et dypdykk i en del av musikkunsten jeg ellers har oversett: improvisasjon og jazz.
1: Repertoar-arbeidet:
Min drøm er å kunne si at repertoarlisten min er representativ for verden vi lever i. At den representerer komponister av alle etnisiteter, kjønn og legninger som finnes. Repertoarlisten min per i dag er dessverre så langt fra dette målet at jeg gremmes. Heldigvis kan det gjøres noe med. I begynnelsen av letingen etter repertoar til turen var målet å finne nytt solorepertoar skrevet av komponister som kan betegnes som BIPOC (black, indiginous, people of colour), og aller helst andre kjønn enn mannlig.
Jeg måtte finne repertoar som var mulig å lære seg utenat på den tiden jeg hadde. Og det måtte være ganske mye forskjellig, for jeg ville ikke reise rundt med en ferdig konsert. Jeg ønsket å evne å bare kjenne på stemningen og ta det som det kom. Spille det jeg følte for i øyeblikket. Jeg håpet også dette skulle være med på å fjerne prestasjonsangsten. Jeg ville benytte meg av overraskelsesmomentet.
De komponistene jeg fant som var BIPOC og interessante var stort sett samtidskomponister som lever i dag. Jeg måtte innbitt innse at mange av verkene jeg hadde funnet ville virke utfordrende på et publikum som gjerne er slitent etter en lang dag i fjellet, og som strengt tatt ikke har bedt om å bli underholdt. Jeg tenkte etter hvert som så at de store, kompliserte verkene fikk jeg legge til side og ta frem igjen siden, når jeg visste at publikum selv hadde valgt å komme til meg. Jeg begynte derfor å lete frem repertoar som var enklere både i form og stil. Repertoar som hadde tydelige linjer, enkel tematikk og som ville røre ved hjerteroten til publikum, heller enn hjernen.
Jeg inngikk et kompromiss med meg selv. Jeg tok frem repertoar som allerede stod på repertoarlisten min, og sa til meg selv at letingen etter spennende BIPOC-komponister måtte bli et eget, livslangt prosjekt.
Dermed ble det mye hvite, døde, europeiske menn på repertoaret også denne gangen, men som et herlig biprodukt har jeg nå en rimelig lang liste med spennende solorepertoar av mindre kjente og representerte komponister som jeg gleder meg til å ta fatt på etter hvert.
Repertoaret jeg dro til Jotunheimen med var: Carl Philipp Emmanuel Bach: 3. sats fra solosonate i a-moll
Claude Debussy: Syrinx
Øistein Sommerfelt: Vårlåter (5 satser)
Ian Clarke: The Great Train Race
Ian Clarke: Zoom Tube
Torstein Aagaard-Nilsen: Prolog
Adolphus Hailstork: Flute Set (4 satser)
Edvard Grieg: Morgenstemning
Edvard Grieg: Gjendines Bådnlåt
Edvard Grieg: Ved Rondane
Ole Bull: Sæterjentas Søndag
Geirr Tveitt: Du skal ikkje sova bort sumarnatta
Torild Goksøyr: Danse mi vise, gråte min sang
Til sammen utgjør dette omtrent 1 times spilletid. Jeg håpet det skulle gi meg nok spillerom til å ikke gå lei av noen av stykkene, og samtidig kunne manipulere stemningen på konsertene etter mitt ønske. Dessuten skulle jeg jo jobbe med improvisasjon, og der også ville jeg kunne gjøre en del ut av meg.
2: å spille ute, uten forberedelsestid.
Vel, å øve på dette er ganske enkelt. Sånn i teorien i hvert fall. I teksten hvor jeg skriver om de rent praktiske forberedelsene til denne turen forteller jeg om hvordan jeg prøvde å dra ut på telttur alene så ofte jeg kunne. Disse gangene hadde jeg også med meg fløyta. Alle steder jeg dro hadde jeg med meg fløyta, og jeg gjorde et poeng ut av å ta den frem og ta noen toner, uansett hvor i granskogen jeg måtte befinne meg.
Men det var rart, ekstremt rart, å bare skulle sitte der i lyngen og spille for seg selv. Jeg kan ikke helt beskrive det. Jeg turde aldri å sitte lenge slik, av frykt for at det skulle tiltrekke seg andre. Når jeg nå tenker tilbake på det er det jo akkurat det jeg burde ha ønsket. Tenk om det hadde tiltrukket seg andre, og tenk for en fin liten seanse det kunne blitt.
Det jeg har lært er at det er fint å ha fløyta med seg. Etter hvert begynte jeg å roe meg litt på det. Kunne bruke de stundene til å øve på improvisasjonsegenskapene mine. Sitte der alene med musikken min.
3: Reisen i improvisasjonens verden
Improvisasjon hadde jeg gjort mye av. Men det å improvisere over akkordrekker eller kunne trylle frem fantastiske soloer rett fra sjelen, det hadde jeg aldri gjort. Og det er noe jeg så instendig skulle ønske jeg kunne. Jeg vet at det er øving som står bak. Øving og øving og øving. Men jeg hadde aldri lært å tenke på øving eller musikk slik som jeg forestiller meg at jazzmusikere tenker på det. Jeg har lært meg å spille etter noter og analysere store verk, tenke symbolikk og store kunstutrykk. Musikk, bare for musikkens skyld, bare fordi det er morsomt, fint, deilig, det tror jeg kanskje klassiske musikere mister litt gjennom årevis med intens skalaøving og verkanalyse.
Jeg kjøpte meg et kurs. “Improvise for Real”. Jeg liker det veldig godt. Det har et veldig lekent utgangspunkt. Og det er ikke noe hastverk med det. Jeg gjør det på mine premisser, og poenget med det er at man lærer hele tiden, så lenge man er obs på det man gjør. Etter hvert, i fremtiden, tror jeg at jeg vil finne meg noen å spille med. Å improvisere med. Å leke med. Men ikke helt enda. Først vil jeg leke litt for meg selv.
Jeg har kommet så langt nå at jeg er rimelig komfortabel med å improvisere over enkle akkordrekker. Men jeg går fort i melankoliske vendinger og kommer meg liksom aldri ut av det. Kanskje er det en fase, kanskje er det bare fordi jeg ikke har verktøyene enda. Men jeg improviserte en del under konsertene i Jotunheimen. Og jeg er ganske stolt over akkurat det.
Som du skjønner var det mye som måtte tenkes gjennom. Mange avgjørelser som måtte taes. Jeg begynte å planlegge turen på slutten av 2019, og begynte altså samtidig å øve til turen. Det første jeg startet på var improvisering. Samtidig lette jeg etter passende repertoar, og når snøen og kulda begynte å slippe taket på østlandet kunne jeg dra ut på turer med fløyta i sekken.
Dette var i store trekk de musikalske forberedelsene til turen. Enda var det mye jeg ikke ante hvordan kom til å bli, og som jeg bare måtte vente og se. Hvordan ville publikum møte meg? Ville jeg kunne klare å spille ordentlig bare ved å spille konserter? Det ville jo ikke bli mye tid til vedlikehold av ambis eller fingerteknikk. Ville nervene ødelegge for meg? Ville psyken holde? Var dette i det hele tatt en god idé? Ville fløyta holde?
Neste mandag vil du kunne lese om hvordan de tre første dagene forløp seg musikalsk. Dette var før selve turnéen begynte. Jeg hadde tre dager for meg selv, mens jeg gikk fra Hjelle i Utladalen til Fondsbu turisthytte gjennom Hjelledalen. Allerede her møtte jeg på musikalske utfordringer som jeg ikke hadde forutsett.
Frem til da håper jeg du lever livet som bare det! Og du, du har vel husket å melde deg på epostlista mi slik at du får all info om konserter, kommende prosjekter, etc? Hvis ikke kan du gjøre det superenkelt helt nederst på siden!
Og er det noe du lurer på eller har lyst til å vite mer om så er det bare å slenge inn en kommentar i kommentarfeltet.
- Frida