Hytte til Hytte 2020 - 2.1: Turen fra Hjelle til østsiden av Breikvamsnosi. 8.-10. juli 2020

8. juli: Starten. Hjelle - Vettismorki

8. juli var dagen der. Sekken ble pakket med poser som ble pakket med nøye utvalgt innhold. Så var det bare å sette seg på bussen og reise avgårde. Først fra Sandvika til Øvre Årdal. Deretter med skyttelbuss det siste stykket opp til Hjelle.


Hvorfor jeg startet milevis fra turnéstarten, som skulle være på Fondsbu? Vel. Jeg følte et behov for å gå meg varm først, så å si. Være litt alene, og kjenne på nettopp det. Starte med noen kortere etapper og bli trygg på meg selv.


Sekken var pakket etter pose-i-sekk-prinsippet som jeg hadde lært av Aslak under Romsdalen-turen, og innholdet var som følger:


På sekken:

  • Turkopp

  • 5 meter tau

  • vannflaske


I sekken: Klespose:

  • ett sett ullundertøy

  • ett par tynne ullsokker

  • ett par tykklabber

  • 5 truser

  • en teknisk shorts

  • en ullsinglet

  • Lakenpose i silke

  • Putevar


Diversepose

  • Hodelykt

  • Kniv

  • Litt toalettpapir

  • 3 ekstra plastposer (bl. a. til boss og skittentøy)

  • Litt gaffateip

  • Litt plastfolie

  • Briller

  • Solkrem (50)

  • Myggspray

  • Lite håndkle

  • Gnagsårsokker

  • Ekstra batteri til opptaker.


Førstehjelpspose:

  • Støttebandasje

  • plaster

  • gnagsårplaster

  • ispose

  • to kompress

  • nål og tråd

  • saks

  • sportstape

  • Ekstra linser

  • paracett


Teknisk pose

  • Lesebrett

  • Tripod

  • Opptaker

  • Skrivebok

  • Blyant, penn, viskelær


Toalettsaker

  • Tannpasta

  • tannbørste

  • Kontaktlinser

  • Linseveske (100ml)

  • Bind

  • Menskopp

  • Håndsprit

  • Såpestykke


Matpose

  • 1kg havregryn

  • 4 frysetørkede måltider (ála Real)

  • 14 hjemmelagde energibarer

  • 14 hjemmelagde knekkebrød i matboks

  • En pakke spekeskinke

  • En liten plastboks pulverkaffe

  • en spork

  • En pose nøtter

  • En pose tørket frukt


Kjøkkenpose

  • En multifuel-brenner

  • En liten kjele

  • En boks med propangass

  • 5 små krydderbokser: Salt, pepper, sukker, kanel, kardemomme

  • Vindskjerm i aluminium


Ellers:

  • Telt

  • Sovepose

  • Tykk ullgenser

  • Ullvotter

  • Ull-lue

  • Ullhals

  • fløyte

  • fingervanter i ull

  • 5 meter tau

  • turkopp

  • vannflaske


Totalvekt på sekken ble 21kg. Med tanke på at teknisk pose, matposen, kjøkkenposen, telt, sovepose og fløyte kunne vært skoftet for en standard hytte-til-hytte-tur, så var nok vekta så lav som det var mulig å få den.


På kroppen hadde jeg:

  • Tynne ullsokker

  • Slitent ullundertøy

  • Turbukse, lang

  • Skalljakke

  • Sports-BH

  • Kart

  • Kompass

  • Solbriller


De fire første dagene hadde jeg planlagt denne ruta:

Den blå streken viser planlagt rute, den rosa viser ruten jeg endte opp med å gå. Stjernene viser hvor jeg overnattet.

Hovedgrunnen til at jeg endret rutevalget mitt når jeg kom til Hjelle var at jeg plutselig da så at mitt opprinnelige veivalg gikk opp ved siden av en foss. Altså, så og si rett opp. Stien var også merka på kartet som en umerket sti, mens veien jeg endte opp med å gå, forbi Vetti Gard og opp i Vettismorki, var merket. Jeg tenkte derfor at det sannsynligvis, selv om det var lenger, ville være et bedre veivalg for en med 21 kg i sekk og som ikke var vant med å gå den distansen.


Hadde jeg ikke kart hvor jeg kunne ha sett dette på i forkant?


Heh, joda. Men her er et topp tips. Ikke bruk kart i skalaen 1:100.000 til noe annet enn grov planlegging… I hvert fall ikke når du faktisk skal gå i fjell og utmark… For det gjorde dette geniet her, nemlig.


Så jeg så ikke at det gikk rett opp fra Hjelle.


Jeg så heller ikke at det gikk rett opp fra Vetti Gard og opp mot Vettismorki. Hadde jeg sett dette når jeg planla turen er det ikke sikkert jeg hadde valgt Hjelle som utgangspunkt for min “myke” start likevel.


Men det gikk altså rett opp fra Vetti Gard også. Dette er ikke en rute for de som er svake til beins eller lider av høydeskrekk. På flere steder går du på en smal hylle med et stup på flere hundre meter ned til ene siden. Det var bare å bite tenna sammen og traske rolig oppover. Det gikk trågt, men det gikk.


Ca. halvveis opp fjellsiden gikk jeg tom for vann, noe som ikke var ideelt. Det var først når landskapet flatet ut etter ca en time til at jeg endelig kunne få slukket tørsten igjen. Jeg stoppet i utgangspunktet bare en liten stund, for å drikke og tisse, for jeg hadde egentlig tenkt å gå en times tid til. Klokken var 20.00 på kvelden, men jeg hadde bare gått i 3 timer. Etter noen slurker med vann og nødvendig vannlating begynte jeg å kjenne meg kvalm. Veldig kvalm.


Etter litt nøling bestemte jeg meg for å faktisk ta det rolig, som jo hadde vært den opprinnelige planen for denne dagen. Jeg kunne ikke akkurat skryte på meg å ha funnet den minst krevende ruten for første dag på tur, så for å la kroppen hvile fant jeg meg et greit sted hvor jeg kunne få slått leir. Før jeg fikk satt i gang med noe som helst, måtte jeg kaste hodet ned i en lyngdott og kaste opp det lille jeg hadde fått i meg av næring den dagen: 5 biter tørket aprikos og en energibar.


Dette var vel kroppen som sa i fra om at det ikke var fruktsukker den hadde bruk for etter å ha svettet og strevd i timevis opp en bratt fjellside.Jeg skjønte jo at det faktum at jeg hadde sovet bare noen timer den natta, og spist særdeles lite hele den dagen, og plutselig bruker mye mer krefter enn jeg pleier å gjøre, sikkert var grunnen til at kroppen sa nei takk. Dessuten var det varmt, jeg hadde svettet mye, og det var nok helst noe salt kroppen ville hatt, heller enn søte aprikoser.


Det hjalp ikke så veldig å vite dette der jeg lå utenfor mobildekning med grønnskjær i fjeset og nesten ute av stand til å reise meg.


Men etter å ha hvilt i lyngen en halvtimes tid fikk jeg summet meg nok til å få satt opp teltet i det minste. I grevens tid, for nå kom regnet. Jeg visste jo at jeg kom til å kjenne meg mye bedre bare jeg fikk i meg noe næring som kroppen faktisk klarte å ta i mot. Så med teltet oppe la jeg meg inn, fant frem spekeskinke og knekkebrød, og brukte en times tid på å få i meg noen biter av dette. Deretter sovnet jeg en liten stund.


Når jeg våknet igjen i kveldinga følte jeg meg endelig frisk nok til å kunne hente vann så jeg fikk laget meg ordentlig middag. Det var, som jeg hadde visst hele tiden, akkurat det som skulle til. Jeg var snart pigg igjen, og la meg med godt humør. Det værste måtte jo allerede være unnagjort.


9. juli: Vettismorki - Hjelledalsvatnet.

9. juli var en grå dag, men en dag med et klart mål: Hjelledalsvannet innerst i Hjelledalen. Denne turen kom ikke til å by på de samme utfordringene som dagen før. Få høydemeter strekt over hele turen, og relativt flatt terreng så snart jeg kom opp i Hjelledalen. Turen er fin, og Hjelledalen vakker, men samtidig underlig død. Elven som renner i tidvis ville kast og stryk og tidvis brede, nærmest stillestående partier, er den eneste lyden. I snøen fantes ferske spor av reinsdyr, men det var ingen å se.


Ruten er godt merket, og vel verdt turen hvis du har med telt. Når du kommer inn i selve Hjelledalen er det stort sett ganske flatt, preget av myrlandskap. Mot slutten av turen min letnet været betraktelig, og jeg kom frem til et Hjelledalsvann som lå badet i solskinn. Dette gjorde godt på humøret, for de siste to kilometrene hadde jeg måttet bite tenna sammen for å nå målet. Jeg angret litt på at jeg ikke hadde med fiskestang når jeg nådde frem, for i Hjelledalsvannet var det liv. Teltet ble satt opp på sørsiden av vannet, for jeg orket rett og slett ikke å gå lenger.


Også denne dagen lærte jeg at jeg har mye å lære når det gjelder kart og kompass. Jeg var stadig for snar når jeg så på kartet. La ikke merke til detaljene, og det førte til at jeg stadig tok feil av hvor jeg var. Ingenting katastrofalt, men nok til å beregne feile distanser og gå meg mer sliten enn nødvendig.


Middagen kunne spises ute langs bredden av vannet. Der var ikke en sjel i nærheten, og jeg elsket det. Dit vil jeg tilbake. Bekken talte og klukket, og vinden hvisket sine hemmeligheter.



10. juli: Hjelledalsvatnet - Østsiden av Breikvamsnosi

Sola skinte som bare det denne dagen. Det var solkrem og singlet-tid. Jeg var klar for det jeg tenkte kom til å bli en direkte herlig tur. Jeg skulle gå over fjellet gjennom noe som het Hjelledalssmuget og komme ut på andre siden, med utsikt over Tyin. Jotunheimen ville ligge foran meg da, i nord.


Igjen sørget kartvalget mitt for at jeg fikk meg en artig overraskelse nesten helt i starten av turen.


Det vil si. Jeg hadde ant at dette kom helt fra kvelden før, når alt jeg så rundt meg var bratte fjellsider, og ingen naturlig dal eller sti i sikte.


Så når jeg da endelig hadde kommet meg ut av Koldedalstindens skygge og rundt tuppen av Raudenibba, og så den loddrette veggen av enorme kampesteiner som lå foran meg, så skjønte jeg plutselig hvorfor denne ruten hos Ut.no var merket som “ekstra krevende”. I etterkant har jeg regnet at jeg klatret opp rundt 400 høydemeter i steinur og rundt snøfonner med sekk på rygg. Heldigvis hadde jeg lært av dag 1 hva gjaldt vann og næring, så det fikk jeg i meg regelmessig, men dette var heftigere enn også oppstigningen fra Vetti Gard. Halvveis opp fjellsiden måtte jeg bli kreativ, og fant frem teltstengene fra sekken. Jeg brukte dem som gåstaver og peilestaver i snøfonner. Det siste jeg ville var å dette og brekke eller forstue bein her, midt i det jeg antar er en lite trafikkert rute, uten dekning.


Når jeg endelig kom opp og kunne se inn gjennom Hjelledalssmuget, var det hvitt som møtte meg. Snøen lå tykk her oppe enda, og igjen hadde jeg flaks. Den var stort sett grei å gå på. Jeg var likevel forsiktig hver gang jeg måtte over snøen. Man vet aldri hvordan det ser ut under, og det er lett å sette foten fast i steiner under eller dette gjennom der hvor elver har dannet tynne snøbroer. Fordi jeg var så varsom tok det tid å komme seg frem, og selv om jeg startet å gå klokken 10:30 så var ikke leir slått før klokken 17:00. Når det er sagt tok jeg meg en god pause underveis, med havregrøt og kaffe. Jeg kom ikke så langt som jeg hadde planlagt, for jeg ønsket egentlig å slå leir lenger nede, nærmere Tyin. Jeg var for sliten til å gå lenger, og kom over en fin teltplass på en liten fjellhylle, med tilgang til vann og myk mose å ligge på. I nordøst kunne jeg skimte Jotunheimens massive fjelltopper, og Tyinholmen Fjellstue lå i det fjerne.


Dette var betraktninger fra de tre første dagene av Hytte til Hytte 2020, og om turen min fra Hjelle og nesten til Tyins bredde. En herlig tur, men litt for spennende til tider. Jeg anbefaler å besøke Hjelledalen, men det er nok verdt å vente til snøen har trukket seg litt mer tilbake.


Fortell meg gjerne dine tanker i kommentarfeltet, også håper jeg du stikker nesa innom neste mandag. Da begynner vi på selve hytte-til-hytte-turen, og jeg kan si så mye som at jeg fikk virkelig slite på vei ned til Yksendalsbu!


Ha en strålende dag videre!

- Frida

9 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle