Hytte til Hytte 2020 - 3.2: Musikeren på Fondsbu og Bygdin Høifjeldshotel

Nå var tiden kommet. Jeg følte meg rimelig usikker der jeg stod på utsiden av Fondsbu Turisthytte og kikket utover Bygdin. Hva i alle dager hadde jeg funnet på? Hva i alle dager kom til å vente meg? Hvordan i alle dager kommer dette til å bli mottatt?


Og husket de meg? Husket de at vi hadde avtalt dette?


Inn døra. Av med sko. Av med sekk. Strekke litt på beina. Nøle litt. Se på folk. Andre turgåere. Barn, voksne, hunder.


Inn døra til resepsjonen.


Hei på dere. Jeg er fløytist. Vi har mailet.


Og som en feiende vind kom Solbjørg fra kjøkkenet, hvor hun var travelt opptatt med rømmegrøten. Som en solstråle. Og de husket meg, og de gledet seg, men det var mye som skulle ordnes. Og jeg fikk et rom. Et herlig lite rom. Et rom med to senger og en vaskeservant. Et sted hvor jeg kunne hvile, og tenke.


Og jeg kunne dusje, og tenke litt til, og grue meg litt til, før Solbjørg feide meg med seg til Tyinholmen hvor de skulle ha markering av 200-årsjubileet for bestigningen av Falketind. Og det var fint. Det var godt at jeg ble feid rundt. Kunne hjelpe til. Feie meg selv rundt litt.


Folk kom. Hvor mange? Aner ikke. Hvilken rolle spiller det? Jeg måtte jo spille uansett. Jeg åpnet hele seansen. Jeg improviserte en melankolsk liten sak over “Vinden blæs synna” sitt akkordskjema. Det var det. Det var begynnelsen på hele eventyret. Det var så godt. Så fint. Ingen nerver. Bare musikk, bare meg, og bare publikum. Det må ha vært første gang på flere år at jeg har vært så komfortabel i situasjonen. Så glad for å få spille. Så spent på en positiv måte. Så var det foredrag om fjell og fjellklatrere og eventyrere og oppdagere, og så fikk jeg spille en gang til. Så selvfølgelig måtte det bli Fjell-lengt. Av Sommerfelt. For ingenting annet ville ha føltes rett.


Selve starten!

Fjell-lengt måtte til!


Disse menneskene var ikke kommet for å høre på meg, men for å høre på foredrag om fjellklatring og oppdagelsesreisende. Kanskje var det det som utgjorde den lille forskjellen jeg trengte?


Etter seansen på Tyinholmen ble jeg igjen feid tilbake av Solbjørg, for da var det festmiddag på Fondsbu som stod for tur. Og jeg skulle åpne hele greien! Det gjorde jeg med “Lys Vårmorgen” av Sommerfelt. Det var vel den dagen.


Og for en dag det hadde vært. Jeg hadde minglet med fremmede, spilt, gått, diskutert kunst, musikk og fjellklatring med andre turgåere og generelt hatt det veldig fint. Men når jeg endelig gikk til sengs var jeg sliten. Meget sliten. Og det skulle vel bli et slags mantra for de neste to ukene.


Dagen etter gikk turen til Yksendalsbu. En tøff tur, som du kan lese alt om i blogginnlegget som omfatter selve turen. Men jeg var heldig, for jeg hadde selskap i min samboer som var kommet for å bli med meg i to dager. Det gjorde at jeg i det minste kunne overlate alt av dokumentasjon til han.

Det er kanskje min største ergrelse ved det å drive min egen bedrift. Det behovet for å konstant måtte dokumentere alt man gjør. Skape en tilhengerskare. Holde den vedlike og oppdatert. Det er frustrerende når skillet mellom jobb og fritid egentlig ikke finnes. Det er vanskelig å finne en balanse mellom det man gjerne bare vil ha for seg selv, og det man gjerne burde dele med sine følgere.

Jeg spilte ikke på Yksendalsbu. Jeg orket rett og slett ikke. Yksendalsbu er selvbetjent så jeg hadde ingen avtale der, og ingen av de andre turgåerne visste om prosjektet mitt. Jeg var ikke mentalt i stand til å spørre om de ønsket seg litt musikk. En dag kommer jeg dit, men ikke enda. Jeg prøvde å strategisk legge ut flaggene mine slik at de lett kunne lese ordene “Spelekvinne” og “Musician”. Dermed kunne de jo selv spørre hvis de faktisk var interessert.


Jeg spilte dog oppe i fjellsida når Aksel og jeg tok lunsjpause. Det var kaldt, og vått, og ikke akkurat å anbefale, men jeg fikk endelig fikk bruk for mitt hjemmesydde regntrekk! Hva synes du?

Det snødde faktisk. Dagen etter gikk turen til Bygdin Høifieldshotell. Her skulle jeg igjen spille, og igjen var jeg spent. Husket de meg? Vi hadde bare avtale via mail, og hvem har vel ikke opplevd at slike avtaler havner i glemmeboka?

Herregud så sliten jeg var, der jeg veltet meg inn i resepsjonen. Øm i både føtter og knær, sulten, trøtt, lei.


Hei. Vi har hatt kontakt på mail. Jeg er fløytist. Jeg skal spille her.


Litt forvirring, i det de rette personene ble funnet. De som visste om meg. Hvordan skulle vi gjøre det? Konsert? Når? Hvor?


Til slutt fikk de tak på bestyrerinnen. En streng, men vennlig dame. Hun hadde planen klar. Jeg skulle spille mellom hovedrett og dessert på begge bordsetningene. Jeg bestemte meg for ikke å bestemme meg for hva jeg skulle spille før jeg stod der. Jeg ville utfordre meg selv på å bare kjenne på stemningen. Dermed fant jeg rommet mitt, et herlig lite rom med tregulv, myk seng og vaskeservant. Jeg tok meg en tur i dusjen for å vaske av det verste av gjørmen og skitten, og satte meg til å vente i resepsjonen med en kopp eller fire med varm sjokolade.


Da første bordsetning begynte å nærme seg desserten ble jeg hentet av bestyrerinnen og introdusert for gjestene. Jeg følte det var best å spille noe enkelt og lystig i denne omgangen, så jeg slo til med alle fem av Sommerfelts Vårlåter. Det ble ikke så rent lite begeistring, og flere kom bort og snakket med meg etterpå. Dessuten var det en liten jente som kikket så nysgjerrig på meg mens jeg spilte, så jeg lekte meg litt med henne på de mer artige satsene. Jeg koste meg veldig. Dette var fint.


På 2. bordsetning skulle jeg selv spise middag, så jeg tok med fløyta inn til bords. For et magisk måltid! Det var rett og slett helt himmelsk. Jeg skvatt til da det var min tur å spille igjen, for jeg hadde nesten glemt at det var det jeg var der for. Nå var det selvsagt senere på kvelden, og folk var slitnere enn de som hadde spist tidligere. Jeg startet derfor med Danse mi Vise, også for min egen del. For å lette på stemningen etter den ganske mollstemte melodien prøvde jeg meg på 3. sats av CPE Bach. Det gikk sånn noenlunde bra, men det morsomme var at det gjorde liksom ingenting. Spiller det noen rolle om jeg tulla det til i reprisen? Jeg avsluttet elegant med Syrinx, før jeg satte meg ned for å nyte desserten. Da kommer bestyrerinnen bort til meg igjen og spør om jeg kan spille en 3. gang! Jeg blir overrasket, men veldig glad, for da får jeg jo virkelig øvd meg på å bare hoppe ut i noe jeg ikke hadde forventet. Det satt en gjeng i et annet rom, et rom med tepper på gulvet og gamle møbler, og de hadde også lyst på musikk til maten. Så jeg nikket, tok med meg fløyta, og fulgte etter henne.


Denne gangen snakker vi virkelig intimkonsert. 8-10 stykker satt rundt et langbord i en liten stue, og jeg ble stående bare noen meter fra dem. Det første rommet, matsalen, hadde vært deilig å spille i. Der var det god og støttende klang som hjalp meg gjennom stykkene. I dette mindre rommet, hvor det var tepper på hver cm av gulvet var det tørrere, og mer krevende å spille. Det var ikke dårlig, men jeg kan se for meg at et lite kammerensemble kunne trives der inne mer enn jeg gjorde alene. Men, det var jo bare å slå til igjen, og denne gangen bestemte jeg meg for å gjøre Flute Set av Hailstork. Og jeg gjorde det. Som betød at jeg plutselig hadde spilt 3 mindre konserter på en og samme kveld med utelukkende forskjellig repertoar! Jeg skammer meg ikke for å si at jeg var så stolt som en hane. Det var så deilig å få opptur på opptur for en gangs skyld.


Jeg visste ikke på dette tidspunktet hvor mange oppturer som faktisk ventet meg. Hvor mange fantastiske opplevelser jeg skulle få og hvor endret jeg kom til å være når jeg kom hjem igjen. Hvor positivt jeg plutselig syntes det var å skulle spille for folk.


Neste episode vil handle om de fire neste hyttene, og hvor ulike men likevel fantastiske, musikalske opplevelser jeg fikk på disse stedene: Torfinnsbu, Gjendebu, Memurubu og Gjendesheim. Jeg håper du følger med meg videre på eventyret! Hvis du ikke har lest de tidligere episodene finner du dem her: Episode 1 Episode 2 Og om du har lyst til å lese mer om selve turen så finner du det her: Episode 1 Episode 2 Episode 3 Takk for at du leste, og jeg håper du likte det og følger med videre på turen! Nederst på siden kan du melde deg på nyhetsbrevet mitt. Da får du oppdatering ca. en gang i måneden om hva som skjer fremover! Ha en strålende dag videre. - Frida

35 visninger0 kommentarer